Hvorfor noe som helst

Det skjer at noen spør. Hvorfør løper du? Hvorfor gjør du ditt og datt, eller hvorfor gjør du ikke det.

Hvorfor gjør man egentlig noe som helst?

Strengt tatt trenger man ikke å gjøre en dritt. Folk bryr seg kanskje ikke så mye som du tror om hva du gjør eller ikke gjør. Så hvorfor skal man gjøre noe? Selvfølgelig finnes det ikke noe svar, i alle fall ikke et enkelt svar.

Noen løper for å glemme. Noen løper for å føle. Noen løper for å bli sterkere.

Grunnen til at man gjør noe trenger ikke å være så viktig. Det viktigste er at man finner noe som gir noe tilbake. Kanskje bare en følelse. Selvfølgelig handler mye om følelser. At man kan føle.

Ultraløp handler for meg aller mest om følelser. Følelsen av styrke og mestring, men også følelsen av at alt går til helvete. Ingenting annet har fått meg til å føle meg så sterk og svak på samme tid. Glad og trist. Stolt og dum. Jeg gjør det kun for meg.

Så hvorfor løper jeg?

Fordi jeg kan. Fordi jeg vil.

IMG_9218

Ecotrail 2018 – 82 varme kilometer rundt Oslo

Så, det er vel på tide å få ned noen tanker om mitt hittil lengste løp, nemlig Ecotrail 80 forrige lørdag.

Jeg meldte meg på allerede i fjor, litt på trass etter den meget smertefulle turen jeg hadde hatt gjennom de 48 kilometerne noen uker tidligere. Jeg skulle få til dette. 80 kilometer er langt, spesielt når man aldri har løpt så langt før.

Når endelig dagen kom følte jeg meg usikker på varmen, det var tross alt spådd temperaturer på rundt 30 grader, og jeg trives best før gradestokken bikker 15 varme. Likevel følte jeg meg nokså klar i både kropp og hode. Kneet jeg har slitt med i hele vår hadde endelig blitt nokså bra!

I startområdet kryr det av glade mennekser. Mennesker jeg har møtt på løp tidligere, som kommer for å si hei. Mennekser jeg kun kjenner via sosaile medier, og mennekser jeg aldri før har møtt. Alle med et felles mål: å komme seg til mål på best mulig måte. Jeg og Kasper møter Ståle, som vi kjenner gjennom studietiden på Gjøvik. Han løper også ultraløp, og er medlem i samme klubb som oss.

Starten går og vi starter ferden oppover Akerselva. Det er allerede rundt 20 varmegrader, men det går overraskende greit. Jeg henger meg på Kasper og Ståle langs elva, tenker det er lurt å få unna den biten før varmen setter i for fullt. Når vi nærmer oss Maridalen lar jeg de løpe, og finner min egen fart. Kroppen kjennes lett, det er herlig.

Det venter noen varme kilometer mellom Maridalen og Sognsvann, og det blir enda hetere på turen opp mot Vettakollen. Der blir jeg tatt igjen av Even og Yvonne, begge i samme klubb som meg. Skravla går og vi glemmer til tider både varmen og distansen (de er rutinerte, og har løpt distansen flere ganger). Plutselig henger foten min igjen i noe, antageligvis en rot. Jeg faller pladask, og ruller et par runder. Både Even og Yvonne spør om det går bra, og jeg svarer ja på autopilot. Det gikk bra. Kun et lite skrubbsår på kneet. Jeg kjenner en murring i «vond-kneet» som jeg har slitt med lenge, men det går seg til ganske raskt.

IMG_8933
Foto: Sportograf

 

På drikkestopp i Holmenkollen etter ca 33 km fylles både flasker og motivasjonen, og turen går videre mot Sørkedalen hvor neste drikkestasjon befinner seg på kilometer nummer 50.

Vi hadde kun løpt i noen minutter etter drikkestasjonen før magetrøbbelen begynte. Først som hold, deretter som sterkere pulserende kramper. Jeg prøvde lenge å ignorere smerten, for ofte går det jo over igjen av seg selv. Etter ca en times tid var det kun blitt verre, og jeg måtte stoppe opp litt. Dukke hodet i en bekk, og bare puste. Brekningen kom som lyn fra klar himmel (i hvert fall nesten klar), men det kom ikke opp store megnder. Antageligvis fordi jeg hadde fått i meg lite både vått og tørt den siste timen med mest smerter. Jeg satte ned tempoet, og det ble litt bedre. Nå var det jo tross alt bare igjen ca 5 km til neste drikkestasjon. Det gikk sakte, men fremover. Da jeg ankom drikkestasjon i Sørkedalen møtte jeg igjen Even og Yvonne. De lurte på om de skulle vente på meg, men jeg takket nei. Om jeg skulle fullføre måtte jeg kjøre mitt eget løp. Dessuten er jeg ikke særlig pratsom og hyggelig når magen slår seg vrang, da er det bedre å løpe alene.

En superblid Thomas Stordalen møtte meg på drikkestajsonen og kunne fortelle at Kasper hadde vært der for en stund siden. Det var godt å høre. Det hjelper å møte noen blide og kjente fjes når man har det tøft. Etter en relativt stor mengde Coca Cola forsatte ferden oppover de lange bakkene mot Fossum. Her hadde jeg bestemt meg for å ta det veldig pent, og heller la kroppen få muligheten til å hente seg litt inn igjen. Totalt fire løpere startet de lange bakkene oppover før meg, og jeg hadde tatt de alle igjen før de fire første kilometerne var omme.

Det skulle være ca 10 km fra drikkestasjonen i Sørkedalen til drikkestasjonen på Fossum, men jeg regnet med at det var litt mer. Tidsmessig lå jeg godt at til å rekke alle cut-off-tider, og dermed ble målet kun å kose meg. Herregud, det er jo tross alt frivillig dette her. Magen hadde godt av det rolige tempoet, og jeg kom inn i en god rytme.

Ved drikkestasjonen på Fossum hører jeg noen rope «Heia Sina!», og jeg ser det glade fjeset til Nicoline Skille. Jeg ble stående å prate med de andre frivillige der en stund, mens Nicoline hjalp meg med flaskene mine. Litt potetgull fikk jeg også i meg. Hun fortalte mange hadde brutt der, og utbrøt samtidig «du får ikke bryte, du ser jo super ut!». Jeg følte meg ganske bra også. De rolige kilometerne hadde hjulpet. Nå gjensto kun 20 kilometer i «mitt nabolag».

Nedover lysakerelva. Opp og ned. Igjen og igjen. Jeg tok igjen tre andre løpere, og de synes alle at elva var lang. «Nå er det bare 2,5 km igjen av elva» sier en av dem. «Det er nok nærmere 4 km igjen» svarer jeg, for her er jeg kjent. Jeg tok følge med de i ca et par kilometer, men kjente jeg hadde mer å gi. Tempoet var faktisk litt for rolig, hvem skulle trodd det for 35 kilometer siden! Jeg fulgte igjen min egen fart, og la i vei alene.

På drikkestopp ved 70 kilometer (Thaugland) hørte jeg endelig livstegn fra Kasper. Jeg hadde jo vært bekymret for han i denne varmen også, ingen av oss trives i sånne temperaturer. Han hadde akkurat kommet i mål, og kunne melde om en tøff men fin tur. For første gang i løpet av dagen kom tårene. Tårer av både stolthet og smerte. Stolt av Kasper. Stolt av meg selv. Stolt av alle de andre fantastiske løperne som trosset mange demoner i heten. Aldri hadde jeg løpt så langt, og aldri i så varmt vær, og jeg kom til å klare det. På tross av problemene underveis. Nå var det kun 10 kilometer igjen.

Vel ute på Bygdøy ble det tungt. Beina var slitne, og blemmene under føttene begynte virkelig å si ifra. Tempoet ble veldig rolig her, men det gjorde ikke noe. Jeg kom til å klare det.

Det etterlengtede synet av målområdet åpenbarte seg, og jeg fikk nye krefter. Selvfølgelig ville jeg avslutte med stil! (Hva slags stil det var snakk om vet jeg ikke, det gikk litt på halvt hold). I mål møtte jeg igjen Even og Yvonne, de hadde kommet i mål en halvtime før meg. Vi gratulerte hverandre med vel gjennomført/overlevd løp, og jeg fikk medaljen rundt halsen. Kasper hadde hentet dropbagen min for meg, og vi vekslet noen ord med dalig leder for Ecotrail Oslo, Marit Karlsen.

IMG_8915.jpeg

Vi kunne tusle fornøyde hjem med både finisher-trøye, medalje, og mange nye opplevelser. Ecotrail ble i alt en fin opplevelse, og jeg dukker antageligvis opp igjen neste år! Takk for denne gang.

IMG_8920.jpeg

HVORFOR ULTRA?

Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv et par ganger, uten egentlig å komme frem til et godt svar. Først og fremst kan jeg jo slå fast hva et ultramaraton faktisk er.

I følge Wikipedia er et ultramaraton et løp som er lenger enn et maraton (42,195 km). Ultraløp deles også gjerne inn i   1) tradisjonelle distanseløp, hvor man tilbakelegger en gitt distanse innenfor en cut-off tid, eller   2) Tidsbestemte løp hvor man løper så langt man kan på for eksempel 6, 12, 24 eller 48 timer.

Noen av de vanligste distansene på ultraløp er 50 km, 50 miles (80 km) og 100 miles (161 km). Det finnes selvfølgelig mange flere distanser enn disse, helt opp til flere hundre kilometer lange. Så hvorfor vil noen seg selv så vondt? Kanskje bare fordi man kan.

Noe man fort finner ut av dersom man entrer ultraverden er at veldig mange ultraløpere ikke har så mange fellestrekk med det de fleste kanskje tenker på som en tradisjonell løper. Mange har vært overvektige, storrøykere eller deprimerte. Hva får disse menneskene til å plutselig en dag finne ut at de vil løpe ultraløp?

Ultraløp er mentale. Ultraløp er det beste og verste man kan gjøre på samme tid.

Jeg har aldri vært glad i å løpe. Kanskje fordi jeg alltid var av de tregeste. Jeg fant ingen glede i å kjenne blodsmaken i munnen, og melkesyren i lårene bare for å komme relativt dårlig ut både på 60-meter i gymmen, og på 3000-meter i Forsvaret. Allikevel har jeg alltid hatt lyst til å bli glad i å trene. Trene for å føle meg bra i bikini, trene for å kunne se meg  selv i speilet uten å bli lei meg, eller trene for å kanskje en dag slutte å gjemme meg i garderoben. Alle disse grunnene til å trene er ødeleggende. En tidlig vårdag i 2016 snudde det allikevel.

 

IMG_7285

 

INSPIRASJON

Helt tilfeldig hadde jeg klikket meg inn på en Youtube-kanal om løping, og ikke hvilke som helst type løping, men ultraløping. Jeg ble sittende å se på disse filmene av forskjellige typer mennesker som luntet avgårde med en slags vest på ryggen, hvor de hadde både brus og sjokolade. Dette var noe helt nytt i min verden. De skulle ofte løpe 50 eller 100 miles, og brukte alt ifra i underkant av en dag til noen døgn på å gjennomføre distansen. Helt sykt tenkte jeg.

Jeg sjekket litt rundt på internett, og kom over en miniserie på NRK nett-tv som også omhandlet dette rare fenomenet. Ultraløping. Der ble jeg igjen møtt av brusdrikkende og burgerspisende glade mennesker, som alle synes det var givende å tilbakelegge lange distanser, ofte i mørket og helt alene over flere døgn. Alt dette hadde noe mystisk over seg, noe spennende og ekte. Ulikt noe jeg hadde sett før. Kanskje dette var noe for meg?

Jeg fikk samboeren min Kasper, som allerede småjogget litt, til å ta meg med på en løpetur. Turen var en hel mil lang. Sykt tenkte jeg, og prøvde å visualisere at jeg var en av disse glade brusdrikkende, burgerspisende løperne fra serien. Etter åtte kilometer verket det i hele kroppen, og jeg ble igjen sur på den dumme kroppen min som ikke klarte å løpe en mil en gang uten å si ifra. Vi brukte en evighet, og når vi endelig var hjemme igjen var jeg helt ferdig. I dag skjønner jeg at dette selvfølgelig ikke var en rar reaksjon av kroppen min, den hadde jo tross alt ikke løpt noe særlig siden dimmetestene på 3000-meter i Forsvaret noen år tidligere.

På tross av den tunge første turen meldte jeg meg på halvmaraton i Oslo høsten 2016. Det blir vel litt mer givende å trene da tenkte jeg. Så rett kan man ta, og jeg klarte å løpe på meg min første skade. Plantar fasciitt. Det hørtes nesten litt eksklusivt ut, og kjentes ut som jeg tråkket på en stein eller noe inni foten min, etterfulgt av en slags strålende smerte. For noe dritt. Jeg skal jo løpe halvmaraton i høst. Det ble ikke særlig mye bedre av at legen min fortalte meg at man fint kunne slite med dette problemet i et par år. Helvete heller, jeg meldte meg på løpeteknikk-kurs og kjøpte meg mine første Hoka One One-sko. Jeg rundet også internett og prøvde alle tips og triks for å få orden på problemet. Det fungerte til en viss grad, og jeg gjennomførte mitt første løp noengang under Oslo halvmaraton.

 

IMG_7612
Fornøyd etter å ha fullført mitt første halvmaraton

 

ULTRA

Selv om jeg var stolt og glad for å ha kommet i mål på mitt første halvmaraton, var det ikke denne type løp som hadde fanget min interesse i utgangspunktet. Dette var en helt annen verden enn de brusdrikkende og burgerspisende menneskene jeg hadde latt meg fascinere av et halv år tidligere. Nå ville jeg løpe ultra. Andre rundt meg mente det sikkert ikke var noen god idé å gå rett fra halvmaraton til ultraløp. Jeg er enig. Så oppdaget jeg Ecotrail. Et løp i lett terreng i nærmiljøet til Oslo by, og de hadde tilogmed en distanse på 45 kilometer. Herlig, en kort ultra som i tillegg har mer av denne «ultrastemningen» over seg. Dette var noe annet enn Oslo maraton.

Dagen kom, og jeg var nervøs. Kasper som skulle løpe 80 km, og var helt gal i mine øyne hadde allerede dratt når jeg sto opp. De skulle starte fire timer før oss på 45 kilometer. T-baneturen på vei mot byen føltes både lang og kort der jeg satt med startnummer på brystet til en distanse jeg egentlig ikke følte meg klar for. Et par uker tidligere hadde jeg kjent en stikkende smerte i den ene hofta på løpetur, og den hadde ikke helt sluppet taket. Allikevel var det en ting jeg visste, og det var at ultraløp skulle gjøre vondt. Jeg både gledet og gruet meg til smerten som ventet, spent på hvordan det ville føles i virkeligheten.

I startområdet var det fest. Det føltes ihvertfall litt sånn ut, som en fest du egentlig ikke vet helt om du passer inn og er velkommen på, men ender opp med å dra på allikevel. Jeg gjemte meg litt i et hjørne, og studerte alle løperne. Alle så skikkelig proffe ut, og jeg håpet ingen skulle legge merke til meg der jeg sto malplassert og utilpass i hjørnet mitt.  Plutselig sier noen «Hei, du ser også litt alene ut» bak meg, og jeg snur meg litt forsiktig. Hun heter Lise, og det er også hennes første ultraløp. Jeg ble lettet, og følte meg plutselig ikke så utilpass lenger, kanskje jeg tross alt ikke var den eneste ferskingen her. Plutselig ser jeg et velkjent fjes komme oppover bakken, det er Kasper som har løpt nesten 35 kilometer, og han ser fortsatt sterk ut. Jeg løp bort til han for å veksle et par ord, og vi ønsket hverandre lykke til. Det hjalp.

Startskuddet for 45 kilometer går, og jeg tar følge med min nye løpevenninne Lise. Stemningen i feltet er god, og jeg føler meg velkommen. Rundt meg er mange andre smilende løpere. Jeg finner en god flyt og beina føles lette. Etter et par kilometer ser jeg et kjent ansikt, det vil si jeg kjenner henne igjen fra instagram. Det er jo selveste Maratonmamma, Lise Lysfjord Pettersen. Litt nølende tar jeg kontakt med henne. Vi løper jo tross alt side om side. Vi tar følge en god stund, og jeg lar meg inspirere. Hun hadde tross alt løpt 80 kilometer året før.

Etter ca 12 kilometer kjenner jeg det stikker i hofta. Dette har jeg kjent før, og jeg vet det går over. Forskjellen før har vel kanskje vært at jeg ikke har løpt så mye lenger etter jeg har kjent denne smerten. På drikkestopp i Sørkedalen er hofta vondt, og jeg bestemmer meg for å sette meg ned litt, kanskje det går over. Maratonmamma dukker plutselig opp ved siden av meg, og jeg bestemmer meg for å slenge meg med henne oppover den lange seige bakken i Sørkedalen. Mye hyggeligere med selskap. Vi tar igjen følge et godt stykke, men til slutt klarer jeg ikke å henge med. Hofta er helt jævlig. Jeg setter meg på en stein et sted i løypa mellom Sørkedalen og Fossum. Tårene triller. Flere løpere spør om det går bra, og om det er noe de kan gjøre i forbifarten, det varmer. Herregud for et miljø tenker jeg, mens tårene triller både av smerte og av at jeg blir litt rørt av omtanken til disse ukjente menneskene. Jeg bestemmer meg for å gå, prøve ihvertfall. Det er vondt, og jeg ender opp med i en slags haltende tralt. Det går ikke fort, men det går fremover. Flere timer senere ankommer jeg endelig drikkestasjonen på Fossum hvor jeg setter meg ned for å spise en vaffel. En av de frivillige spør om jeg skal gi meg, han ser at jeg har vondt. Nei det går fint svarer jeg fort, for ikke f om jeg skal gi meg. Jeg skal komme i mål. Jeg skal fullføre min første ultra.

Jeg reiser meg opp og halter avgårde, prøver å se litt sterk ut. Jeg er livredd for at de skal stoppe meg, for det har jeg nemlig hørt kan skje i ultraløp om de på servicestasjonen ikke tror du er i stand til å fullføre. Når jeg endelig ankommer Lysakerelva har den andre hofta også blitt vond. Flere timer med feilbelastning og halting har satt sine spor, nå begynner det virkelige helvete. Jeg beveger meg mer baklengs enn framlengs store deler av dette partiet, da gjør det litt mindre vondt. Etterhvert tar jeg igjen en deltager på 80-kilometeren, han halter mer enn meg. Jeg spør om han vil ha en paracet, han svarer han har tatt to. Det er starten på et 10 kilometer langs vennskap, som dro oss begge videre. Han slet med plantar fasciitt, og det visste jeg jo var vondt. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og han fortalte om sin syke kone som forhåpentligvis ventet i målområdet. Hun hadde fått diagnosen Alzheimers sykdom noen år tidligere. På gode dager kunne hun virke nokså oppegående, mens på de dårlige dagene visste hun hverken sitt eget eller sin manns navn. En forferdelig sykdom. Han løp fordi han kunne, og fordi hans kone ikke kunne.

Senere skulle jeg selv oppleve en traumatisk prøvelse, som endret mitt syn på livet og døden, og alt i mellom for alltid. Noe som ga løpingen en ny mening for meg. Det vil jeg fortelle om en annen gang.

De siste kilometerne inn mot mål fant han en ny fart, en fart jeg ikke hadde. «Jeg kan vente på deg» sa han, men jeg nektet. Selvfølgelig måtte han komme seg til mål for å finne konen sin. De siste kilometerne var tunge, samtidig som jeg visste jeg nærmet meg mål. Dette skulle jeg greie.

Det etterlengtede synet at målområdet kunne ikke komme fort nok, og jeg ble nesten rørt av min egen innsats. For en dag. I mål møtte jeg Kasper som ventet på meg, og jeg har aldri vært så glad. Og stolt. Klokka stoppet på nesten 49 kilometer, og 8 timer og 21 minutter. Ca 7 timer i smertehelvete, haltende både fremlengs og baklengs. Dette er hva ultraløp er tenkte jeg.

IMG_7611
Lykkelig i mål på Ecotrail. Klarte såvidt å balasere noen sekunder på et bein for et kult bilde, haha.

Hadde jeg visst at jeg skulle slite med slimposebetennelse i begge hoftene i nesten fire måneder etterpå hadde jeg kanskje gitt meg før. Jeg hadde ikke den kunnskapen jeg har i dag, og klarte ihvertfall ikke å skille mellom «skumle smerter» og «vanlige smerter». Selvfølgelig får man vondt i kroppen når man tilbakelegger slike distanser uten å være vandt til det.

Ultraløp er fantastiske og forferdelige. Å bli kjent med sin egen kropp og psyke på denne måten er et privilegium jeg skulle ønske alle fikk oppleve. I dag hater jeg ikke lenger kroppen min, men er takknemlig for hva den får til. I år er jeg selv en av disse gale som skal løpe 80 kilometer under Ecotrail Oslo om litt over en måned, og jeg gleder meg til å se hvor veien går videre.

 

 

KRSultra – 62,5 km og 1960 høydemeter

For en dag. For et løp.

Treningen min i forkant av dette løpet har vært alt annet enn optimal. Etter 50 km på betongen på Bislett i februar klarte jeg å dra på meg en kneskade, noe som absolutt ikke er gøy når jeg allerede i fjor meldte meg på både KRSultra (14/4) og Ecotrail 80 km i Oslo (26/5).

Hva gjør man da? Etter noen uker i fornektelse og håp om at smertene skulle bli borte av seg selv bestemte jeg meg for å oppsøke hjelp av noen som har peiling på både løping og skader. Med hjelp fra naprapat og ultraløper Didrik Hermansen har kneet oppført seg mye bedre, og jeg bestemte meg for å stille til start.

Alarmen ringte kl 0550 på et hotellrom i Kristiansand, etter en natt med dårlig søvn. Humøret var ikke helt på topp, men det snudde heldigvis når jeg møtte så mange hyggelige klubbvenner og andre løpere i startområdet. Stemningen i startområdet på ultraløp er magisk.

 

IMG_7437
Kasper og meg før start

 

START

Løpsleder Thomas Øderud sa noen ord, og plutselig var nedtellingen i gang. Vi løp i samlet tropp ut fra Aquarama langs havna med retning Baneheia. Det er fort gjort å la seg rive med i starten, men jeg klarte å finne mitt eget tempo på tross av at mange suste forbi. Nå skulle vi gjennom ca 5 kilometer på fine stier rundt Baneheia og Bånetjønn før vi ankom første drikkestasjon i Ravnedalen.

Allerede etter litt over 1 kilometer begynte magen min å tulle, og jeg kjente denne dagen kom til å bli tung. Etter første drikkestopp ventet steintrapper og vått fjell i ca 600 meter, det var tungt, men godt for magen som roet seg noe. Heretter gikk turen på teknisk sti og fjell de neste 5 kilometerne. Denne strekningen føltes veldig lang, og det var et etterlengtet syn å endelig se drikkestasjonen på sykehuset etter noe som føltes som en evighet. Herifra gikk turen på en blanding av teknisk sti, grus og asfalt tilbake til Aquarama hvor vi startet ferden for 15 kilometer siden.

Det siste som sto igjen av den første runden nå var en liten svipptur ut på en øy, og jeg tenkte «Jaja, det er vel begrenset hvor teknisk og bratt det kan være utpå der». Bratt var det! Og langt. Og tungt. Magen var vrang, og jeg kjente kneet begynte å si ifra. Jeg bestemte meg for å bryte etter 20 kilometer, jeg hadde jo tross alt bestemt på forhånd at det var dumt å risikere kneet dersom det ble trøbbel. Jeg gikk i alle nedoverbakker, og tok det rolig ellers. På tur tilbake til Aquarama kjentes kneet greit ut, og jeg synes nesten det var litt dumt. Jeg hadde ikke lenger noen god grunn til å bryte. Tilbake på Aquarama helt i ørska fikk jeg hjelp til å fylle opp flaskene mine (takk til alle de fantastiske frivillige!) Jeg følte meg nesten beruset der jeg sto å lette febrilsk etter flaskene mine i feil lomme, og snakket masse tull. Heldigvis dyttet Øyunn fra klubben min i meg litt potetgull, og jeg kom meg videre. Bestemte meg for å ikke tenke så mye, bare gå.

 

ANDRE RUNDE

Det løsnet litt i både hodet, og magen og jeg følte meg ok. Det gikk ganske lett opp både steinfjell og trapper, men så kom det mest tekniske partiet igjen. Jeg har et elsk-hatforhold til sånne partier. Jeg elsker naturen og alt man må følge med på, men samtidig er det utfordrende med teknisk sti, og kilometerne er lange. Heldigvis møtte jeg June, som også hadde vanskelige knær, og tok det med ro. Jeg bestemte meg for å ta følge med henne, istedet for å rushe videre. Ultraløp handler for min del om opplevelsen, og turen. Nye vennskap er alltid hyggelig, og turen hadde vært mye tyngre alene i høyere tempo. Vi skravlet og koste oss, og ble i godt humør begge to, og vi holdt følge nesten helt til vi var nede i byen igjen. Nå var det bare den «lille sløyfa» på øya igjen av andre runde, dette skulle jeg klare.

IMG_7596
Bilde fra Odderøya. Foto arrangør.

TREDJE RUNDE

Kneet sa ifra innimellom, men det gikk greit. Ikke f om jeg skulle gi meg nå som det «bare» var 20 kilometer igjen. På drikkestasjonen i Ravnedalen møtte jeg et hyggelig ultaløpende søskenpar som jeg tok følge med siste tur opp steintrappene og fjellet. Resten av runden løp de fra meg i nedoverbakkene som jeg tok det rolig i på grunn av kneet, mens jeg tok de igjen i oppoverbakkene, og vi kom i mål nesten samtidig.

IMG_7594
Fornøyd i mål med både finisher-trøye og lue! Kunne nesten tenkt meg en runde til, haha.

OPPSUMMERT

Et herlig, hardt og utfordrende løp på mange måter for min del. Desto bedre smaker det å komme i mål! Nå to dager senere er jeg glad jeg lyttet til kroppen, og tok det rolig. Fantastisk arrangert av Kristiansand Løpeklubb!

Håper jeg er klar for 80 kilometer på Ecotrail om litt over en måned!