KRSultra – 62,5 km og 1960 høydemeter

For en dag. For et løp.

Treningen min i forkant av dette løpet har vært alt annet enn optimal. Etter 50 km på betongen på Bislett i februar klarte jeg å dra på meg en kneskade, noe som absolutt ikke er gøy når jeg allerede i fjor meldte meg på både KRSultra (14/4) og Ecotrail 80 km i Oslo (26/5).

Hva gjør man da? Etter noen uker i fornektelse og håp om at smertene skulle bli borte av seg selv bestemte jeg meg for å oppsøke hjelp av noen som har peiling på både løping og skader. Med hjelp fra naprapat og ultraløper Didrik Hermansen har kneet oppført seg mye bedre, og jeg bestemte meg for å stille til start.

Alarmen ringte kl 0550 på et hotellrom i Kristiansand, etter en natt med dårlig søvn. Humøret var ikke helt på topp, men det snudde heldigvis når jeg møtte så mange hyggelige klubbvenner og andre løpere i startområdet. Stemningen i startområdet på ultraløp er magisk.

 

IMG_7437
Kasper og meg før start

 

START

Løpsleder Thomas Øderud sa noen ord, og plutselig var nedtellingen i gang. Vi løp i samlet tropp ut fra Aquarama langs havna med retning Baneheia. Det er fort gjort å la seg rive med i starten, men jeg klarte å finne mitt eget tempo på tross av at mange suste forbi. Nå skulle vi gjennom ca 5 kilometer på fine stier rundt Baneheia og Bånetjønn før vi ankom første drikkestasjon i Ravnedalen.

Allerede etter litt over 1 kilometer begynte magen min å tulle, og jeg kjente denne dagen kom til å bli tung. Etter første drikkestopp ventet steintrapper og vått fjell i ca 600 meter, det var tungt, men godt for magen som roet seg noe. Heretter gikk turen på teknisk sti og fjell de neste 5 kilometerne. Denne strekningen føltes veldig lang, og det var et etterlengtet syn å endelig se drikkestasjonen på sykehuset etter noe som føltes som en evighet. Herifra gikk turen på en blanding av teknisk sti, grus og asfalt tilbake til Aquarama hvor vi startet ferden for 15 kilometer siden.

Det siste som sto igjen av den første runden nå var en liten svipptur ut på en øy, og jeg tenkte «Jaja, det er vel begrenset hvor teknisk og bratt det kan være utpå der». Bratt var det! Og langt. Og tungt. Magen var vrang, og jeg kjente kneet begynte å si ifra. Jeg bestemte meg for å bryte etter 20 kilometer, jeg hadde jo tross alt bestemt på forhånd at det var dumt å risikere kneet dersom det ble trøbbel. Jeg gikk i alle nedoverbakker, og tok det rolig ellers. På tur tilbake til Aquarama kjentes kneet greit ut, og jeg synes nesten det var litt dumt. Jeg hadde ikke lenger noen god grunn til å bryte. Tilbake på Aquarama helt i ørska fikk jeg hjelp til å fylle opp flaskene mine (takk til alle de fantastiske frivillige!) Jeg følte meg nesten beruset der jeg sto å lette febrilsk etter flaskene mine i feil lomme, og snakket masse tull. Heldigvis dyttet Øyunn fra klubben min i meg litt potetgull, og jeg kom meg videre. Bestemte meg for å ikke tenke så mye, bare gå.

 

ANDRE RUNDE

Det løsnet litt i både hodet, og magen og jeg følte meg ok. Det gikk ganske lett opp både steinfjell og trapper, men så kom det mest tekniske partiet igjen. Jeg har et elsk-hatforhold til sånne partier. Jeg elsker naturen og alt man må følge med på, men samtidig er det utfordrende med teknisk sti, og kilometerne er lange. Heldigvis møtte jeg June, som også hadde vanskelige knær, og tok det med ro. Jeg bestemte meg for å ta følge med henne, istedet for å rushe videre. Ultraløp handler for min del om opplevelsen, og turen. Nye vennskap er alltid hyggelig, og turen hadde vært mye tyngre alene i høyere tempo. Vi skravlet og koste oss, og ble i godt humør begge to, og vi holdt følge nesten helt til vi var nede i byen igjen. Nå var det bare den «lille sløyfa» på øya igjen av andre runde, dette skulle jeg klare.

IMG_7596
Bilde fra Odderøya. Foto arrangør.

TREDJE RUNDE

Kneet sa ifra innimellom, men det gikk greit. Ikke f om jeg skulle gi meg nå som det «bare» var 20 kilometer igjen. På drikkestasjonen i Ravnedalen møtte jeg et hyggelig ultaløpende søskenpar som jeg tok følge med siste tur opp steintrappene og fjellet. Resten av runden løp de fra meg i nedoverbakkene som jeg tok det rolig i på grunn av kneet, mens jeg tok de igjen i oppoverbakkene, og vi kom i mål nesten samtidig.

IMG_7594
Fornøyd i mål med både finisher-trøye og lue! Kunne nesten tenkt meg en runde til, haha.

OPPSUMMERT

Et herlig, hardt og utfordrende løp på mange måter for min del. Desto bedre smaker det å komme i mål! Nå to dager senere er jeg glad jeg lyttet til kroppen, og tok det rolig. Fantastisk arrangert av Kristiansand Løpeklubb!

Håper jeg er klar for 80 kilometer på Ecotrail om litt over en måned!

 

2 kommentarer om “KRSultra – 62,5 km og 1960 høydemeter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s