HVORFOR ULTRA?

Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv et par ganger, uten egentlig å komme frem til et godt svar. Først og fremst kan jeg jo slå fast hva et ultramaraton faktisk er.

I følge Wikipedia er et ultramaraton et løp som er lenger enn et maraton (42,195 km). Ultraløp deles også gjerne inn i   1) tradisjonelle distanseløp, hvor man tilbakelegger en gitt distanse innenfor en cut-off tid, eller   2) Tidsbestemte løp hvor man løper så langt man kan på for eksempel 6, 12, 24 eller 48 timer.

Noen av de vanligste distansene på ultraløp er 50 km, 50 miles (80 km) og 100 miles (161 km). Det finnes selvfølgelig mange flere distanser enn disse, helt opp til flere hundre kilometer lange. Så hvorfor vil noen seg selv så vondt? Kanskje bare fordi man kan.

Noe man fort finner ut av dersom man entrer ultraverden er at veldig mange ultraløpere ikke har så mange fellestrekk med det de fleste kanskje tenker på som en tradisjonell løper. Mange har vært overvektige, storrøykere eller deprimerte. Hva får disse menneskene til å plutselig en dag finne ut at de vil løpe ultraløp?

Ultraløp er mentale. Ultraløp er det beste og verste man kan gjøre på samme tid.

Jeg har aldri vært glad i å løpe. Kanskje fordi jeg alltid var av de tregeste. Jeg fant ingen glede i å kjenne blodsmaken i munnen, og melkesyren i lårene bare for å komme relativt dårlig ut både på 60-meter i gymmen, og på 3000-meter i Forsvaret. Allikevel har jeg alltid hatt lyst til å bli glad i å trene. Trene for å føle meg bra i bikini, trene for å kunne se meg  selv i speilet uten å bli lei meg, eller trene for å kanskje en dag slutte å gjemme meg i garderoben. Alle disse grunnene til å trene er ødeleggende. En tidlig vårdag i 2016 snudde det allikevel.

 

IMG_7285

 

INSPIRASJON

Helt tilfeldig hadde jeg klikket meg inn på en Youtube-kanal om løping, og ikke hvilke som helst type løping, men ultraløping. Jeg ble sittende å se på disse filmene av forskjellige typer mennesker som luntet avgårde med en slags vest på ryggen, hvor de hadde både brus og sjokolade. Dette var noe helt nytt i min verden. De skulle ofte løpe 50 eller 100 miles, og brukte alt ifra i underkant av en dag til noen døgn på å gjennomføre distansen. Helt sykt tenkte jeg.

Jeg sjekket litt rundt på internett, og kom over en miniserie på NRK nett-tv som også omhandlet dette rare fenomenet. Ultraløping. Der ble jeg igjen møtt av brusdrikkende og burgerspisende glade mennesker, som alle synes det var givende å tilbakelegge lange distanser, ofte i mørket og helt alene over flere døgn. Alt dette hadde noe mystisk over seg, noe spennende og ekte. Ulikt noe jeg hadde sett før. Kanskje dette var noe for meg?

Jeg fikk samboeren min Kasper, som allerede småjogget litt, til å ta meg med på en løpetur. Turen var en hel mil lang. Sykt tenkte jeg, og prøvde å visualisere at jeg var en av disse glade brusdrikkende, burgerspisende løperne fra serien. Etter åtte kilometer verket det i hele kroppen, og jeg ble igjen sur på den dumme kroppen min som ikke klarte å løpe en mil en gang uten å si ifra. Vi brukte en evighet, og når vi endelig var hjemme igjen var jeg helt ferdig. I dag skjønner jeg at dette selvfølgelig ikke var en rar reaksjon av kroppen min, den hadde jo tross alt ikke løpt noe særlig siden dimmetestene på 3000-meter i Forsvaret noen år tidligere.

På tross av den tunge første turen meldte jeg meg på halvmaraton i Oslo høsten 2016. Det blir vel litt mer givende å trene da tenkte jeg. Så rett kan man ta, og jeg klarte å løpe på meg min første skade. Plantar fasciitt. Det hørtes nesten litt eksklusivt ut, og kjentes ut som jeg tråkket på en stein eller noe inni foten min, etterfulgt av en slags strålende smerte. For noe dritt. Jeg skal jo løpe halvmaraton i høst. Det ble ikke særlig mye bedre av at legen min fortalte meg at man fint kunne slite med dette problemet i et par år. Helvete heller, jeg meldte meg på løpeteknikk-kurs og kjøpte meg mine første Hoka One One-sko. Jeg rundet også internett og prøvde alle tips og triks for å få orden på problemet. Det fungerte til en viss grad, og jeg gjennomførte mitt første løp noengang under Oslo halvmaraton.

 

IMG_7612
Fornøyd etter å ha fullført mitt første halvmaraton

 

ULTRA

Selv om jeg var stolt og glad for å ha kommet i mål på mitt første halvmaraton, var det ikke denne type løp som hadde fanget min interesse i utgangspunktet. Dette var en helt annen verden enn de brusdrikkende og burgerspisende menneskene jeg hadde latt meg fascinere av et halv år tidligere. Nå ville jeg løpe ultra. Andre rundt meg mente det sikkert ikke var noen god idé å gå rett fra halvmaraton til ultraløp. Jeg er enig. Så oppdaget jeg Ecotrail. Et løp i lett terreng i nærmiljøet til Oslo by, og de hadde tilogmed en distanse på 45 kilometer. Herlig, en kort ultra som i tillegg har mer av denne «ultrastemningen» over seg. Dette var noe annet enn Oslo maraton.

Dagen kom, og jeg var nervøs. Kasper som skulle løpe 80 km, og var helt gal i mine øyne hadde allerede dratt når jeg sto opp. De skulle starte fire timer før oss på 45 kilometer. T-baneturen på vei mot byen føltes både lang og kort der jeg satt med startnummer på brystet til en distanse jeg egentlig ikke følte meg klar for. Et par uker tidligere hadde jeg kjent en stikkende smerte i den ene hofta på løpetur, og den hadde ikke helt sluppet taket. Allikevel var det en ting jeg visste, og det var at ultraløp skulle gjøre vondt. Jeg både gledet og gruet meg til smerten som ventet, spent på hvordan det ville føles i virkeligheten.

I startområdet var det fest. Det føltes ihvertfall litt sånn ut, som en fest du egentlig ikke vet helt om du passer inn og er velkommen på, men ender opp med å dra på allikevel. Jeg gjemte meg litt i et hjørne, og studerte alle løperne. Alle så skikkelig proffe ut, og jeg håpet ingen skulle legge merke til meg der jeg sto malplassert og utilpass i hjørnet mitt.  Plutselig sier noen «Hei, du ser også litt alene ut» bak meg, og jeg snur meg litt forsiktig. Hun heter Lise, og det er også hennes første ultraløp. Jeg ble lettet, og følte meg plutselig ikke så utilpass lenger, kanskje jeg tross alt ikke var den eneste ferskingen her. Plutselig ser jeg et velkjent fjes komme oppover bakken, det er Kasper som har løpt nesten 35 kilometer, og han ser fortsatt sterk ut. Jeg løp bort til han for å veksle et par ord, og vi ønsket hverandre lykke til. Det hjalp.

Startskuddet for 45 kilometer går, og jeg tar følge med min nye løpevenninne Lise. Stemningen i feltet er god, og jeg føler meg velkommen. Rundt meg er mange andre smilende løpere. Jeg finner en god flyt og beina føles lette. Etter et par kilometer ser jeg et kjent ansikt, det vil si jeg kjenner henne igjen fra instagram. Det er jo selveste Maratonmamma, Lise Lysfjord Pettersen. Litt nølende tar jeg kontakt med henne. Vi løper jo tross alt side om side. Vi tar følge en god stund, og jeg lar meg inspirere. Hun hadde tross alt løpt 80 kilometer året før.

Etter ca 12 kilometer kjenner jeg det stikker i hofta. Dette har jeg kjent før, og jeg vet det går over. Forskjellen før har vel kanskje vært at jeg ikke har løpt så mye lenger etter jeg har kjent denne smerten. På drikkestopp i Sørkedalen er hofta vondt, og jeg bestemmer meg for å sette meg ned litt, kanskje det går over. Maratonmamma dukker plutselig opp ved siden av meg, og jeg bestemmer meg for å slenge meg med henne oppover den lange seige bakken i Sørkedalen. Mye hyggeligere med selskap. Vi tar igjen følge et godt stykke, men til slutt klarer jeg ikke å henge med. Hofta er helt jævlig. Jeg setter meg på en stein et sted i løypa mellom Sørkedalen og Fossum. Tårene triller. Flere løpere spør om det går bra, og om det er noe de kan gjøre i forbifarten, det varmer. Herregud for et miljø tenker jeg, mens tårene triller både av smerte og av at jeg blir litt rørt av omtanken til disse ukjente menneskene. Jeg bestemmer meg for å gå, prøve ihvertfall. Det er vondt, og jeg ender opp med i en slags haltende tralt. Det går ikke fort, men det går fremover. Flere timer senere ankommer jeg endelig drikkestasjonen på Fossum hvor jeg setter meg ned for å spise en vaffel. En av de frivillige spør om jeg skal gi meg, han ser at jeg har vondt. Nei det går fint svarer jeg fort, for ikke f om jeg skal gi meg. Jeg skal komme i mål. Jeg skal fullføre min første ultra.

Jeg reiser meg opp og halter avgårde, prøver å se litt sterk ut. Jeg er livredd for at de skal stoppe meg, for det har jeg nemlig hørt kan skje i ultraløp om de på servicestasjonen ikke tror du er i stand til å fullføre. Når jeg endelig ankommer Lysakerelva har den andre hofta også blitt vond. Flere timer med feilbelastning og halting har satt sine spor, nå begynner det virkelige helvete. Jeg beveger meg mer baklengs enn framlengs store deler av dette partiet, da gjør det litt mindre vondt. Etterhvert tar jeg igjen en deltager på 80-kilometeren, han halter mer enn meg. Jeg spør om han vil ha en paracet, han svarer han har tatt to. Det er starten på et 10 kilometer langs vennskap, som dro oss begge videre. Han slet med plantar fasciitt, og det visste jeg jo var vondt. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, og han fortalte om sin syke kone som forhåpentligvis ventet i målområdet. Hun hadde fått diagnosen Alzheimers sykdom noen år tidligere. På gode dager kunne hun virke nokså oppegående, mens på de dårlige dagene visste hun hverken sitt eget eller sin manns navn. En forferdelig sykdom. Han løp fordi han kunne, og fordi hans kone ikke kunne.

Senere skulle jeg selv oppleve en traumatisk prøvelse, som endret mitt syn på livet og døden, og alt i mellom for alltid. Noe som ga løpingen en ny mening for meg. Det vil jeg fortelle om en annen gang.

De siste kilometerne inn mot mål fant han en ny fart, en fart jeg ikke hadde. «Jeg kan vente på deg» sa han, men jeg nektet. Selvfølgelig måtte han komme seg til mål for å finne konen sin. De siste kilometerne var tunge, samtidig som jeg visste jeg nærmet meg mål. Dette skulle jeg greie.

Det etterlengtede synet at målområdet kunne ikke komme fort nok, og jeg ble nesten rørt av min egen innsats. For en dag. I mål møtte jeg Kasper som ventet på meg, og jeg har aldri vært så glad. Og stolt. Klokka stoppet på nesten 49 kilometer, og 8 timer og 21 minutter. Ca 7 timer i smertehelvete, haltende både fremlengs og baklengs. Dette er hva ultraløp er tenkte jeg.

IMG_7611
Lykkelig i mål på Ecotrail. Klarte såvidt å balasere noen sekunder på et bein for et kult bilde, haha.

Hadde jeg visst at jeg skulle slite med slimposebetennelse i begge hoftene i nesten fire måneder etterpå hadde jeg kanskje gitt meg før. Jeg hadde ikke den kunnskapen jeg har i dag, og klarte ihvertfall ikke å skille mellom «skumle smerter» og «vanlige smerter». Selvfølgelig får man vondt i kroppen når man tilbakelegger slike distanser uten å være vandt til det.

Ultraløp er fantastiske og forferdelige. Å bli kjent med sin egen kropp og psyke på denne måten er et privilegium jeg skulle ønske alle fikk oppleve. I dag hater jeg ikke lenger kroppen min, men er takknemlig for hva den får til. I år er jeg selv en av disse gale som skal løpe 80 kilometer under Ecotrail Oslo om litt over en måned, og jeg gleder meg til å se hvor veien går videre.

 

 

En kommentar om “HVORFOR ULTRA?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s