Ecotrail 2018 – 82 varme kilometer rundt Oslo

Så, det er vel på tide å få ned noen tanker om mitt hittil lengste løp, nemlig Ecotrail 80 forrige lørdag.

Jeg meldte meg på allerede i fjor, litt på trass etter den meget smertefulle turen jeg hadde hatt gjennom de 48 kilometerne noen uker tidligere. Jeg skulle få til dette. 80 kilometer er langt, spesielt når man aldri har løpt så langt før.

Når endelig dagen kom følte jeg meg usikker på varmen, det var tross alt spådd temperaturer på rundt 30 grader, og jeg trives best før gradestokken bikker 15 varme. Likevel følte jeg meg nokså klar i både kropp og hode. Kneet jeg har slitt med i hele vår hadde endelig blitt nokså bra!

I startområdet kryr det av glade mennekser. Mennesker jeg har møtt på løp tidligere, som kommer for å si hei. Mennekser jeg kun kjenner via sosaile medier, og mennekser jeg aldri før har møtt. Alle med et felles mål: å komme seg til mål på best mulig måte. Jeg og Kasper møter Ståle, som vi kjenner gjennom studietiden på Gjøvik. Han løper også ultraløp, og er medlem i samme klubb som oss.

Starten går og vi starter ferden oppover Akerselva. Det er allerede rundt 20 varmegrader, men det går overraskende greit. Jeg henger meg på Kasper og Ståle langs elva, tenker det er lurt å få unna den biten før varmen setter i for fullt. Når vi nærmer oss Maridalen lar jeg de løpe, og finner min egen fart. Kroppen kjennes lett, det er herlig.

Det venter noen varme kilometer mellom Maridalen og Sognsvann, og det blir enda hetere på turen opp mot Vettakollen. Der blir jeg tatt igjen av Even og Yvonne, begge i samme klubb som meg. Skravla går og vi glemmer til tider både varmen og distansen (de er rutinerte, og har løpt distansen flere ganger). Plutselig henger foten min igjen i noe, antageligvis en rot. Jeg faller pladask, og ruller et par runder. Både Even og Yvonne spør om det går bra, og jeg svarer ja på autopilot. Det gikk bra. Kun et lite skrubbsår på kneet. Jeg kjenner en murring i «vond-kneet» som jeg har slitt med lenge, men det går seg til ganske raskt.

IMG_8933
Foto: Sportograf

 

På drikkestopp i Holmenkollen etter ca 33 km fylles både flasker og motivasjonen, og turen går videre mot Sørkedalen hvor neste drikkestasjon befinner seg på kilometer nummer 50.

Vi hadde kun løpt i noen minutter etter drikkestasjonen før magetrøbbelen begynte. Først som hold, deretter som sterkere pulserende kramper. Jeg prøvde lenge å ignorere smerten, for ofte går det jo over igjen av seg selv. Etter ca en times tid var det kun blitt verre, og jeg måtte stoppe opp litt. Dukke hodet i en bekk, og bare puste. Brekningen kom som lyn fra klar himmel (i hvert fall nesten klar), men det kom ikke opp store megnder. Antageligvis fordi jeg hadde fått i meg lite både vått og tørt den siste timen med mest smerter. Jeg satte ned tempoet, og det ble litt bedre. Nå var det jo tross alt bare igjen ca 5 km til neste drikkestasjon. Det gikk sakte, men fremover. Da jeg ankom drikkestasjon i Sørkedalen møtte jeg igjen Even og Yvonne. De lurte på om de skulle vente på meg, men jeg takket nei. Om jeg skulle fullføre måtte jeg kjøre mitt eget løp. Dessuten er jeg ikke særlig pratsom og hyggelig når magen slår seg vrang, da er det bedre å løpe alene.

En superblid Thomas Stordalen møtte meg på drikkestajsonen og kunne fortelle at Kasper hadde vært der for en stund siden. Det var godt å høre. Det hjelper å møte noen blide og kjente fjes når man har det tøft. Etter en relativt stor mengde Coca Cola forsatte ferden oppover de lange bakkene mot Fossum. Her hadde jeg bestemt meg for å ta det veldig pent, og heller la kroppen få muligheten til å hente seg litt inn igjen. Totalt fire løpere startet de lange bakkene oppover før meg, og jeg hadde tatt de alle igjen før de fire første kilometerne var omme.

Det skulle være ca 10 km fra drikkestasjonen i Sørkedalen til drikkestasjonen på Fossum, men jeg regnet med at det var litt mer. Tidsmessig lå jeg godt at til å rekke alle cut-off-tider, og dermed ble målet kun å kose meg. Herregud, det er jo tross alt frivillig dette her. Magen hadde godt av det rolige tempoet, og jeg kom inn i en god rytme.

Ved drikkestasjonen på Fossum hører jeg noen rope «Heia Sina!», og jeg ser det glade fjeset til Nicoline Skille. Jeg ble stående å prate med de andre frivillige der en stund, mens Nicoline hjalp meg med flaskene mine. Litt potetgull fikk jeg også i meg. Hun fortalte mange hadde brutt der, og utbrøt samtidig «du får ikke bryte, du ser jo super ut!». Jeg følte meg ganske bra også. De rolige kilometerne hadde hjulpet. Nå gjensto kun 20 kilometer i «mitt nabolag».

Nedover lysakerelva. Opp og ned. Igjen og igjen. Jeg tok igjen tre andre løpere, og de synes alle at elva var lang. «Nå er det bare 2,5 km igjen av elva» sier en av dem. «Det er nok nærmere 4 km igjen» svarer jeg, for her er jeg kjent. Jeg tok følge med de i ca et par kilometer, men kjente jeg hadde mer å gi. Tempoet var faktisk litt for rolig, hvem skulle trodd det for 35 kilometer siden! Jeg fulgte igjen min egen fart, og la i vei alene.

På drikkestopp ved 70 kilometer (Thaugland) hørte jeg endelig livstegn fra Kasper. Jeg hadde jo vært bekymret for han i denne varmen også, ingen av oss trives i sånne temperaturer. Han hadde akkurat kommet i mål, og kunne melde om en tøff men fin tur. For første gang i løpet av dagen kom tårene. Tårer av både stolthet og smerte. Stolt av Kasper. Stolt av meg selv. Stolt av alle de andre fantastiske løperne som trosset mange demoner i heten. Aldri hadde jeg løpt så langt, og aldri i så varmt vær, og jeg kom til å klare det. På tross av problemene underveis. Nå var det kun 10 kilometer igjen.

Vel ute på Bygdøy ble det tungt. Beina var slitne, og blemmene under føttene begynte virkelig å si ifra. Tempoet ble veldig rolig her, men det gjorde ikke noe. Jeg kom til å klare det.

Det etterlengtede synet av målområdet åpenbarte seg, og jeg fikk nye krefter. Selvfølgelig ville jeg avslutte med stil! (Hva slags stil det var snakk om vet jeg ikke, det gikk litt på halvt hold). I mål møtte jeg igjen Even og Yvonne, de hadde kommet i mål en halvtime før meg. Vi gratulerte hverandre med vel gjennomført/overlevd løp, og jeg fikk medaljen rundt halsen. Kasper hadde hentet dropbagen min for meg, og vi vekslet noen ord med dalig leder for Ecotrail Oslo, Marit Karlsen.

IMG_8915.jpeg

Vi kunne tusle fornøyde hjem med både finisher-trøye, medalje, og mange nye opplevelser. Ecotrail ble i alt en fin opplevelse, og jeg dukker antageligvis opp igjen neste år! Takk for denne gang.

IMG_8920.jpeg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s